De store spørsmålene og gleden over små ting
De siste tre årene har jeg hatt en samtale gående, skjønt det er vel egentlig mest å regne for en monolog. Over 70 spalter har vi vært innom mange av de store spørsmålene i tilværelsen, men også mange av de små gledene.
Selv trekkes jeg mot begge deler; både det store som ligger under alt og det lille som er med å gi mening til alt sammen. Kanskje de to ikke er så langt fra hverandre når det kommer til stykke? Stort sett har tematikken vår slått følge med årstidene og latt seg inspirere av de naturlige skiftene i dem. De overgangene naturen går gjennom er stadig en forankring for meg, både for det jeg skriver og for det livet jeg lever.
Jeg har skrevet om digitale vaner og uvaner, om naturens gang og om fellesskapet vi finner i nabolaget og med folk vi kanskje bare er på hils med. Et tema jeg har vendt tilbake til flere ganger, er hvordan verden endrer seg. Noen ganger skjer det brått, som da mamma så astronauter lande på månen og følte at livet på jorda endret seg. Andre ganger skjer forandringene så sakte at vi knapt merker dem, før vi ser oss tilbake. Vår tid er ikke noe anderledes. Jeg lurer på hvordan vi ser tilbake på den om 20 år.
Bildet som følger teksten denne gangen er fra en høstdag i Frognerparken. Jeg håper det kan minne deg om alt det vakre rundt oss, og da tenker jeg ikke bare på fargespillet. Jeg tenker først og fremst på hvordan naturen lærer oss å gi slipp når tiden er her, i respekt for det som har vært og i tillit til det som kommer. Så lenge jeg kan huske har det det stått for meg som uendelig vakkert.