Noen ord om sporene vi følger

I travle eller tunge perioder av livet, som for eksempel i overgangen fra sommerferie til hverdag og skolestart, kan hvem som helst av oss havne i et dårlig spor. 

Ikke minst gjelder det måten vi snakker sammen på. I et ubetenksomt og kaotisk øyeblikk glipper det kanskje ut en kommentar eller en frase som gjør at vi havner i et dårlig spor - og så begynner snøballen å rulle. Hvem skal ta ansvar for å komme seg ut av et dårlig spor, når begge er «like gode» og begge føler seg misforstått? Som et første skritt kan det være nok at en av dere sier ordene: Nå er vi inne i et skikkelig dårlig spor! Det er ikke en erkjennelse av all skyld, men heller et signal om at man er villig til å stoppe opp. Neste skritt kan være følgende lille (men vanskelige nok) øvelse:

Fortell hverandre – en om gangen, så rolig og godt dere kan hva dere har på hjertet. Deretter gir dere hverandre tid til å la det som kommer fram synke inn over natten, før dere eventuelt snakker mer om det. På den måten tar dere et aktiv skritt til siden og ut av det dårlige sporet dere er/var i. 

Noen setninger tar jeg meg selv i å si litt oftere enn andre, og en av dem er: Du trenger ikke å viske ut gamle spor for å begynne å gå opp nye.